Det er G8-møte på gang, på Camp David. I følge TV2 er dette president Obamas feriested. Akkurat det er en blank løgn - ja, det er feriestedet hans så lenge han er president, men ikke til vanlig. Alle amerikanske presidenter siden Franklin D. Roosevelt har brukt feriestedet i Maryland - mens de har vært presidenter. Om alt går som planlagt vil Camp David bli feriestedet til Mitt Romney til neste år, men enn så lenge er det Obama sitt. Like mye som det var Bush sitt fra 2001-2009, og Reagan sitt fra 1981-1989. Så det så.
Men uansett så er lederne i G8-landene samlet, og Obama er vert. Det slo meg da jeg så fra Camp David hvor få av mine venner er med i G8 akkurat nå. Før har det minst vært halvparten, kanskje mer, som er mine venner, men denne helgen er de bare tre. Kun tre av mine allierte i G8? Hva skjer?
Her er G8-lederne per dags dato. Tror du de er tilfeldig rangert?
David Cameron - Storbritannia, fortsatt den kuleste statslederen i hele verden
Stephen Harper - Canada, de fleste bryr seg lite om den canadiske og japanske statslederen, men den canadiske er tross alt en av de tre gode Angela Merkel - Tyskland, den mektigste kvinnen i Europa. Ikke uten grunn.
Mario Monti - Italia, populært kalt Super Mario. Politisk uavhengig, men heller mot venstre.
Yoshihiko Noda - Japan, Japans statsminister claim to fame er at han har svart belte i judo. Det er stort sett det folk utenfor Japan vet om denne sentervenstre-politikeren.
Barack Obama - USA, i tilfelle du ikke har fått det med deg: jeg er ingen fan.
François Hollande - Frankrike, den "ferske" presidenten i Frankrike - huff og huff. Med valget friskt i minne så gjør det enda vondt å vite at Sarkozy ikke lenger styrer skuta.
Vladimir Putin - Russland, rett og slett en ufyselig og upålitelig mann.
Av og til kjenner man seg veldig godt igjen i en tekst...
Leonard Cohen - Bird on the Wire
Like a bird on the wire Like a drunk in a midnight choir I have tried in my way to be free
Like a worm on a hook Like a knight from some old fashioned book I have saved all my ribbons for thee
If I, if I have been unkind I hope that you can just let it go by If I, if I have been untrue I hope you know it was never to you
Oh, like a baby, stillborn Like a beast with his horn I have torn everyone who reached out for me But I swear by this song And by all that I have done wrong I will make it all up to thee
I saw a beggar leaning on his wooden crutch He said to me: "You must not ask for so much" And a pretty woman leaning in her darkened door She cried to me: "Hey, why not ask for more?"
Oh, like a bird on the wire Like a drunk in a midnight choir I have tried in my way to be free
I dag er det tre år siden jeg sist prøvde å ta mitt eget liv. Det var ikke meningen at jeg skulle ta mitt eget liv på nasjonaldagen sånn sett, det var bare at jeg nådde det nivået at jeg ikke klarte mer. Da de andre hadde lagt seg skulle jeg gå på badet, og skjære over pulsåren. Det var planen.
Det var natt til 17. mai 2009. Alexander Rybak hadde akkurat tatt Europa med storm. Jeg drakk ganske tett og mye den kvelden. Jeg visste at jeg ikke orket mer, og at jeg ville dø. Jeg var desperat. Jeg drakk meg til mot. Da de andre hadde lagt seg tuslet jeg inn på badet, gråtende og sørpe full. Barberbladet lå klart - det var til denne anledningen. Jeg begynte å skjære, akkurat det kunne jeg fra før av. Jeg var ikke fremmed med barberblad på armene. Men jeg var så full og jeg klarte det bare ikke. Jeg klarte ikke å ta mitt eget liv. Selv ikke det klarte jeg. Jeg gråt hele den natten, og jeg gråt dagen etterpå. Jeg klarte det ikke. Og kanskje det var like greit. Jeg fant ut at jeg heller kunne håpe på en ulykke, men det har enda ikke skjedd.
Tankene om å ta mitt eget liv har kommet og gått siden jeg var 12-13 år. Tankene er der, men jeg har vel bare prøvd fire ganger å virkelige gjennomføre det. Men jeg har aldri klart det. I dag tenker jeg at det var like greit at jeg ikke tok mitt eget liv på nasjonaldagen. Det hadde selvsagt blitt veldig dumt. Men det er mitt eget minne på nasjonaldagen. For tre år siden ville jeg dø. I dag vil jeg leve. Det er ikke lett å leve, men det er bedre å kjempe enn å gi opp. Selvmord er ikke lenger et alternativ. Selvsagt kan tankene komme, men jeg skal ikke gjøre det. Det blir helt feil. Det er en enkel løsning. Jeg vil ikke ta de enkle løsningene, jeg vil ikke jukse. Jeg, i likhet med alle andre, skal dø en dag, men jeg skal ikke dø for egen hånd. Det har jeg bestemt meg for. Og selv om det er veldig vanskelig til tider, så må man huske de gode stundene, og håpe på en bedre fremtid. Jeg håper jeg ikke må vente altfor lenge før det blir bedre, men det er uansett bedre i dag enn det det var 17. mai for tre år siden. For da var virkelig ille.
Store mester Lucas fylte 68 år på mandag, og jeg fikk bare sett episode IV, men jeg skal fortsette å se både Star Wars og andre filmer Lucas har vært med på å lage, (alt fra Raiders of the Lost Ark til Willow og Howard the Duck, jeg mener selvsagt Tucker: The Man and His Dream). Det er mange fine karakterer i disse filmene, og jeg har plukket ut noen favoritter.
Okey, jeg skulle hatt med Cantina-bandet, Gamorrean, Bib Fortuna, Darth Vader, Jabba the Hutt, Wicket, Obi-Wan Kenobi, Greedo... herregud, det hadde blitt mange. Men her kommer absolutt topp fem personlige valg.
V) Watto
Sterkt inspirert av Lucas' god venn Francis Ford Coppola: glad i penger, gambling og stor i kjeften.
Sitat: Mind tricks don't work on me: only money.
IV) Admiral Ackbar
Ikke den peneste, men en av de beste militære strategene blant rebellene.
Sitat: It's a trap!
III) C-3PO og RD-D2
Du kan ikke skille de. C-3PO er en endeløs skrytepave, men han har sine sider. RD-D2 er derimot en skikkelig luring, og en ekte helt.
Sitat, C-3PO: Don't worry about Master Luke. I'm sure he'll be all right. He's quite clever, you know... for a human being.
Universets smarteste, og, som Episode II kunne vise, dyktig i lyssabelduell. Snakker rart og stemmen minner noe om Miss Piggy. Dukke og dataanimert, alt etter som.
Sitat: Size matters not. Look at me. Judge me by size, do you?
I) Boba Fett Min favoritt er dusørjegeren som nesten klarte å ta rotta på Han Solo... i alle fall stoppe han litt. Men Han kom seg fri, tok hevn og gjorde det slik at Boba selv falt til den sikre død i Sarlacc, (er det bare jeg eller ligner Sarlacc veldig på noe som har med den kvinnelige anatomi å gjøre?). Som barn opplever han å se sin far bli halshogget av Samuel L. Jackson. Ikke rart han ble litt "messed up". Men fortsatt den kuleste i universet. Ble forøvrig introdusert i den legendariske The Star Wars Holiday Special.
Sitat: When you need me again, Vader, and you will, my price will be triple.
Noe har vel mer enn antydet at jeg ikke akkurat har vært i perlehumør for tiden... årsaken er kjent. Hva får meg til å smile, uansett hvordan livet ellers er?
Bare for å avkrefte en myte: jeg kan både smile og le - jeg er ikke helt Calvin Coolidge. Ikke at det var noe galt med han, da, men dere skjønner. Uansett, jeg har humor. En form for humor i det minste, (jeg har nevnt det før). Men ja, jeg både ser humor, hører humor og ler av humor. Spesielt norsk humor.
Lille gojenta. Traff henne igjen på mandag, så utrolig herlig hun er - sang og fortalte de villeste historier. Jeg gleder meg til sommeren, og mange lekestunder. Og ikke minst trampolinen! Det er moro det.
Nixon - min andrepilot.
Et liv uten politikk er som en dag uten et blodbad... eh, den Full Metal Jacket-referansen ble litt feil. Men politikk har mye med glede, engasjement og det er ikke minst mange følelser inne i det bildet. Jeg merker forøvrig jeg er veldig lei meg på grunn av det som skjedde i Frankrike. Det er alltid trist når en nær venn taper et valg. Det er ikke alltid sant det med at den beste mannen vinner. Forøvrig er det mye kos i å lese bøker om politikk. Som denne fine boken.
Jeg er knust, men jeg er ikke død! Det motsatte kjønn er fortsatt veldig fascinerende.
Det er mye trøst å finne i edle, brune dråper.
Jeg liker tegneserier, og finne mye glede i det. Jeg liker også superhelter. Men helst de "realistiske", de som ikke har overnaturlige evner. Som de tre ovenfor.
Jeg slet med nattesøvnen i to uker. Heldigvis har jeg fått tilbake nattesøvnen. Problemet er enda at jeg drømmer så mye rart for tiden. Eller, det er vel ikke noe nytt i den forstand.
Jeg liker å vaske og jeg liker å rydde. Det gir meg ro, merkelig nok. Også fant jeg et bilde av Romney som tar oppvasken. Kanskje han slipper det om et halvt år?
Stemmen til Frank Sinatra: for en mann, for en sangstemme. Jeg mediterer ikke per se, men når jeg hører han synge finner jeg en indre ro som jeg regner med er på høyde med hva de som mediterer opplever.
Og alle fikk med seg det at jeg har tenkt å la bloggen leve videre, regner jeg med?
Daglig ser jeg bloggere som viser motivasjonsbilder til hvordan de selv ønsker å være. Alle fokuserer på utseende, selvsagt, men jeg vil heller velge å fokusere på hvordan jeg ønsker å være innvendig. Dette er noen av de som jeg bruker:
I går tikket det inn en melding på Facebook om reuinon fra ungdomsskolen. I år er det ti år siden jeg gikk ut av Midsund skole, og jeg kan med hånden på hjertet si at av de skolene jeg har gått på er det den som ligger nedest på listen. Det er mange grunner til det, men de fleste vet nok grunnen. Så i anledning at det er ti år siden vi gikk ut har skolen tenkt å arrangere en stor fest og invitere alle fra kullet, (vi var vel i underkant av 25). Jeg kan si allerede nå at jeg har bestemt meg for ikke å delta på denne festen. Jeg orker det bare ikke. Ja, det er enda måneder igjen til selve arrangementet, men jeg hadde vel egentlig bestemt meg for ikke å gå for minst to år siden. Jeg klarer det bare ikke. Det er folk der jeg egentlig aldri ønsker å se igjen, og jeg orker bare ikke å møte opp der for å høre hvor suksessfull noen har vært, eller hvor mange barn andre har fått.
For to dager siden ble jeg påminnet av moder'n at det var 11 år siden jeg ble konfirmert. Her om dagen så jeg en hel gjeng med russ stå utenfor Vinmonopolet, (trolig fordi de hadde sendt inn en over 20 år for å få handlet sprit), og jeg innså at det i år er syv år siden jeg selv er russ. Plutselig virker det som om tiden har gått noe raskt.
Jeg tenker litt på dette nå: hva har jeg oppnådd? Hvilke bragder og prestasjoner har jeg å henvise til, og se tilbake på. For å sette det på spissen: da Orson Welles var 25 år produserte, regisserte, skrev og spilte han hovedrollen i Citizen Kane. Filmen hadde premiere seks dager før hans 26. årsdag. Selv fyller jeg 26 år om litt over fire måneder. Jeg har egentlig ingenting å vise til, føler jeg. Ja, med unntak av bloggen da selvsagt. Og den kommer til å bestå. Jeg har fått en del positive og koselige kommentarer som har overbevist meg om å holde den gående enda, bare så det er sagt.
Det var de udødelige ordene Sir Laurence Olivier sa da han gjentok noen ord en fyr som het William Shakespeare hadde skrevet ca. 350 år før Olivier spilte i, og regisserte, den filmen. Og det fører meg til det spørsmålet som har gått igjen i min lille hjerne de siste par dagene: bør denne bloggen slettes, eller skal jeg la den bestå? En ting jeg selv har merket, i de tre årene jeg har hatt bloggen, er at jeg har fått mye kritikk. Og mye kjeft for en ting. Man skulle selvsagt tro at denne kjeften hadde jeg fått for min endeløse kritikk av Obama, SV, Jens Stoltenberg og alt som heter norsk presse, (med unntak av Aftenposten, selvsagt). Men der tok jeg feil. Skammelig feil. Grunnen til all kritikken jeg før har fått på grunn av min politisk overbevisning, (jeg husker videregående godt, tiden da jeg "bare" ble stemplet som fascist), har vært lite eksisterende fra kommentarene på bloggen. Kritikken har heller kommet når det gjelder min preferanse i form av hva jeg er tiltrukket av.
Siden jeg først ble tiltrukket av det motsatte kjønn, som 10-11 åring, har jeg alltid vært tiltrukket av større jenter. Frodige, formfulle, tykke, overvektige... det er mange ord, men i bunn og grunn mener jeg skjønnhet er det som er synonymet for dette. Det er veldig lite man kan gjøre med det faktum at man er tiltrukket av noe spesielt, at man har en preferanse. I bunn og grunn tror jeg alle har en eller annen form for preferanse når det gjelder det motsatte kjønn, eventuelt det samme, som gjør at man blir tiltrukket av noe eller ikke. For meg har det alltid vært jenter med alt fra noen få til veldig mange kilo ekstra. Jeg har som sagt fått en del kjeft på bloggen på grunn av dette, men jeg har også fått noe ros for dette.
Det at jeg akkurat har gått ut av et forhold er noe som jeg klandrer meg selv mye for. Det at jeg er tiltrukket av overvekt er ikke noe jeg kan noe for sånn sett. Kan man noe for at man tiltrekkes det man tiltrekkes? Er det min feil at det er slik? Sånn sett er alle menn enkle. Noen er som meg, at strekkmerker og cellulitter er utrolig sexy, mens andre mener det er helt "turn off". Noen liker best blondiner, andre brunetter. Noen liker best jenter som har flat mage, noen andre liker best myke og fyldige mager. Sånn er det. Men det er ikke den avgjørende grunnen.
Jeg elsker frodige jenter. Jeg elsker fyldige lår og kraftig benbygning... men i bunn og grunn har ikke det noe å gjøre med hva som gjør at jeg vil forplikte meg til en kvinne: at hun har godt humør, at hun er reflektert, at hun ikke er redd for å tenke høyt eller å si meningen sin... en jente med sterke meninger og som ikke er redd for å si de er det flotteste jeg kan tenke meg. Folk som kikker innom denne bloggen må ikke tro at jeg er en hjernedød fyr med en fetisj for jenter som spiser mest mulig og som blir tykkest mulig. Ja, jeg er tiltrukket av store jenter, men en attraksjon er ikke alt når man ser på det hele bildet. Comprende?
Jeg vil bare ikke at folk misforstår meg. Ja, jeg elsker fyldige jenter, akkurat som jeg elsker konservatismen som ideologi, men når sant skal sies så selv hvor konservativ jeg er, er de fleste personer jeg kommer godt overens med og som jeg vil kalle venner er de som er liberale, sosialister, ja til og med sosialdemokrater! Man velger ikke verken venner eller kjæresten på grunn av de stempler de har fått eller hvordan de ser ut, i bunn og grunn, men hvordan de er.
Jeg håper i det minste noen skjønner sammenhengen. Det er lite jeg kan gjøre med hvem jeg er og hva jeg tenker, men jeg er i det minst bevisst i mine handlinger.
Og uansett om du er enig eller uenig i mitt resonnement: gi meg en kommentar på dette, så jeg får vurdere pro's and con's for å beholde/slette bloggen. Eventuelt jobbe med meg selv.
Mye blir sagt om høstens valg i USA, men de fleste, selv den norske regjering, er nå kommet til faktumet at valget står mellom den sittende president Barack Obama, Demokrat, og Mitt Romney, Republikaner. For tiden er det dødt løp mellom de to kandidatene: Obama leder med knapt 1%, og med en feilmargin på nesten 3 så virker det som om alle Republikaneres våte drøm, at Obama er en "one term president", kan bli virkelighet.
Mye spenning er knyttet til GOPs landmøte i Tampa, Florida i slutten av august. Her skal partiets presidentkandidat offisielt kåres, og det blir Mitt Romney. Det store spørsmålet er hvem som blir hans "running mate", hans visepresidentkandidat, og forhåpentligvis nr. to i førersetet til nasjonen. Jeg har tenkt og tenkt, grublet og synset... sett på en rekke målinger og utspill, både fra nøytrale, Demokratiske og Republikanske sider. Mine tanker rundt Michele Bachmann som en eventuell VP har jeg gjort kjent før. Men jeg tviler per dags dato. Mange har nevnt Rick Santorum, men jeg tror nok, (og kanskje veldig personlig), at det er best han ikke er med. Newt Gingrich? Nei. Ron Paul? Tuller du? Rand Paul? Eplet faller ikke langt fra stammen, Tea Party eller ikke Tea Party. Nikki Haley? Tja. Kanskje. Men vi får se. Det samme gjelder forøvrig Bobby Jindal, men det passer bedre med topp fem enn syv, ikke sant? Og nå glemte jeg Tim Pawlenty igjen... akkurat slik han blir glemt i farten av alle andre Republikanere.
Marco Rubio, Senator for delstaten Florida (f. 28-05-1971)
- Pro: Populær både blant de mest konservative og oss moderate Republikanere. Ung senator fra en vippestat og Latino.
- Con: Lite erfaring og ryktene om at foreldrene ikke flyktet fra Castro, men Batista, kan provosere eksil-Cubanere, (som hovedsakelig bor i Florida).
Chris Christie, Guvernør i New Jersey (f. 06-09-1962)
- Pro: jordnær og meget populær guvernør. I en delstat hvor Demokratene står sterkt vant han valget for to år siden, og er enda likt av nesten 60% av delstatens innbyggere. Ikke bare er NJ kjent for å favorisere Demokrater, de er også kjent for sin politikerforakt, og siden få politikere klarer å få 50% i "favorable ratings", er Christie et unikum. Snakker rett fra levra, har voldsom karisma, og selveste Nancy Reagan ser på han som en av de beste.
- Con: Har fått mye kjeft på grunn av at han snakker rett fra levra. Har også det problemet at han er minst fem ganger så karismatisk som Romney, og når andrepilot er kulere enn kapteinen så kan det virke svekkende. Er også moderat, i likhet med Romney, og to moderate versus "the liberals on the ticket" kan nok vekke en del hjemmesittere.
Paul Ryan, Kongressmann fra Wisconsins 1. distrikt (f: 29-01-1970)
- Pro: En dyktig taler, utpreget ideologisk og "hot" i dobbel fortstand. Ikke en nær venn av Gingrich.
- Con: Snakker veldig mye om økonomi og lite om annet. Ikke en nær venn av Gingrich.
Condoleezza Rice, tidligere utenriksminster (f: 14-11-1954)
- Pro: Intelektuell, Afro-amerikaner og beundret av både Republikanere og Demokrater
- Con: Sterk tilknyttet til den enda kontroversielle Bush-administrasjonen. Er ugift og barnløs, noe som ikke er populært når man er folkevalgt politiker i USA.
John Thune, Senator for delstaten North Dakota (f: 07-01-1961)
- Pro: Meget kritisk til Obama, tidligere kongressmann som støtter partiet i tykt og tynt, noe som kom frem da han støttet Sarah Palin som VP, selv om han selv var på "the short list" og burde ha blitt valgt. Overraskende beskjeden. Familien hans kommer fra Førde i Sunnfjord!
- Con: Som sagt er han meget partitro og vil neppe tiltrekke uavhengige velgere, ei heller misfornøyde Demokrater. Og norsken hans er heller ikke noe å skryte av.
Jeg har en følelse av at bloggen min har vært noe negativt ladet den siste tiden, og selv om jeg enda er litt i tankeboksen over å fortsette bloggen eller å legge den ned, så vil jeg bryte den dårlige stemningen med å fortelle en vits. Jeg får i det minste lest mye om nettene, og i natt fant jeg frem Peggy Noonans fine lille "When Character Was King". Denne boken er hennes historie om Ronald Reagan, og hvordan hun opplevde den fantastiske mannen mens hun var hans taleskriver og blant presidentens nærmeste. I et av kapitlene kommer hun inn på presidentens fortreffelige sans for humor, og en av vitsene hun gjenforteller i boken fikk meg til å smile bredt.
Once there was a fellow who was running for office, and he was in a rural area that wasn't known to be Republican. And he stopped by a farm to do some campaigning. And when the farmer heard he was a Republican his jaw dropped and he said, "Wait right here while I go get Ma, she's never seen a Republican before." So he got her, brought her round. And the candidate looked around for a podium from which to give his speech, and the only thing he could find was a pile of that stuff Bess Truman spent thirty-five years trying to get Harry to call fertilizer. So he got up on that mound, and they gathered in front and he gave his speech. And at the end of it the farmer said, "That's the first time I ever heard a Republican speech!". And the candidate said: "That's the first time I've ever given a Republican speech on a Democratic plattform."
When Character Was King
A Story of Ronald Reagan
Skrevet av Peggy Noonan
Lettlest bok om en av tidenes største presidenter, knapt 330 sider, lite politikk og mye personlighet.
Det har blitt mye av våkenetter den siste tiden, og mens jeg ligger der så stiller jeg meg selv mange spørsmål, gjerne av den eksistensielle typen.
Jeg har veldig få venner. Det er mange grunner til det, så ikke sitt der og lag egne teorier om det. Mine beste venner har jeg faktisk på nettet, og de er delt i to grupper: de jeg kjenner via blogg og de jeg kjenner via Dims. Slik situasjonen er nå så synes jeg faktisk dette er heller kjedelig siden jeg ikke har noen å snakke med ansikt til ansikt, eller som kan gi meg en klem når jeg trenger trøst. Det er ikke alt man vil snakke om med til den nærmeste familie, og det er ikke akkurat så enkelt å ha en samtale med Nixon heller. Men man får bare klare det selv og håpe på at det blir bedre etter hvert.
Jeg føler jeg går tilbake i den samme, gamle tralten: jeg tenker på fremtiden, og jeg er redd for hva den har å tilby. Jeg er redd for ensomheten, og jeg er redd for å være alene resten av livet. Jeg vil alltid ha familien, men dere skjønner hva jeg mener. Når jeg forteller om mine største drømmer så lyver jeg egentlig: det er ikke å dra til Washington D.C., det er ikke å få publisert en bok ei heller den tåpelige drømmen om å bli utenriksminister. Min største drøm er å stifte min egen familie, å treffe en fantastisk jente som liker meg for den jeg er, og som jeg kan tilbringe resten av livet mitt sammen med. Akkurat nå føles det enklere å bli utenriksminister enn det gjør å finne en sånn jente. Særlig når man har truffet en så herlig jente, og det ikke fungerte. Jeg klandrer ingen andre enn meg selv, selvsagt, men allikevel. Jeg føler det blir lenge til jeg kan finne en ny perle blant mange østers. Og jeg vet selv jeg er mer frosk enn prins, så jeg ser ikke særlig lyst på det.
Jeg får bare begrave meg selv i bøker om politikk og legge alt fokus på utdanningen fremover. Det er ikke så mye annet jeg kan gjøre, føler jeg. Så får jeg heller se hva som skjer. Men akkurat nå føles det som om fremtiden ikke har annet å by på enn ensomhet. Ja, voldsomt til godt humør det er på meg for tiden, men det har sine grunner, og som sagt, det er ingen andre enn meg selv som kan klandres for det.
Men selv om jeg er stygg, så er jeg i det minste litt snill, og jeg er faktisk ikke så dum som noen vil ha det til - kanskje jeg kan overleve på det? Og selv om jeg blir ensom resten av livet så kan jeg vel alltid legge alt fokus på jobb og lese alt jeg kommer over. Jeg vet ikke, jeg vrøvler mye for tiden, og det har vel de fleste merket seg.
Neste måned er det tre år siden denne bloggen ble opprettet. Dette er den eneste bloggen jeg har hatt, og det har stort sett gått i det samme. Store jenter, film, politikk og en og annen hverdagsberetning. Om jeg har klart å bli bedre å skrive eller ikke, må andre vurdere, (siden det er folk der ute som mener jeg er dum som et brød så er det ikke godt å vite). Det som bekymrer meg er at så lite har skjedd de siste tre årene: da jeg startet denne bloggen var hjertet mitt nylig knust, og Obama hadde nylig tatt over det Hvite Hus. I dag sitter jeg med knust hjerte igjen, og Obama er enda i det Hvite Hus. Det er valg i november, men akkurat nå tenker jeg faktisk ikke så mye på det.
De siste to ukene har ikke vært så mye å skryte av, og det er også grunnen til denne pausen fra bloggen. Jo mer jeg tenker om dagen, jo mer tenker jeg at kanksje folk er lei av hele bloggen og av meg. Det er vel slik man tenker når man opplever motgang, men det blir vel bedre regner jeg med. Når man får litt avstand osv., er det ikke slikt man sier?
For tiden har jeg et litt ambivalent forhold til hele bloggen: den kan ikke brukes for å uttrykke følelser siden hvem som helst kan lese den og den ikke er anonym, og den er full av minner om en tid som virker som en fantastisk drøm, og samtidig er det nettopp gjennom denne bloggen at jeg har fått utspill for tanker og følelser i fortiden. Problemet nå er at alle vet hva, dvs. hvem, jeg mener, og dermed føler jeg at jeg ikke kan bruke bloggen som terapi.
Jeg må vurdere bloggens fremtid. Skal den avsluttes eller skal den fortsette "som vanlig"?
Ros og kritikk tas imot - det heter tross alt mine tanker og dine innspill.
Om du leser denne bloggen og... misliker meg, så blir du glad.
Om du leser denne bloggen og... liker meg, så blir du trist, (men det vet du, mamma).
Det er mye jeg burde skrive om: som at Jessica Simpson har fått en datter og at Newt Gingrich har trekt seg som presidentkandidat for Republikanerne og håper alle stemmer på Romney... men det betyr lite akkurat nå.
Jeg velger å la bloggen få hvile. Jeg trenger også hvile nå. Jeg håper alle forstår det.
Jeg mener selv dette er av de bedre bilder av meg.
Jeg feirer ikke 1. mai. Det har ikke noe med å gjøre at jeg for tiden har det temmelig på tryne, (av åpenbare grunner), men jeg har siden tenårene hatt et meget dårlig forhold til denne merkedagen.
At jeg har et anstrengt forhold til "Internasjonalen" kommer nok neppe som noen overraskelse for de som har lest bloggen. Men en setning i sangen får meg alltid til å humre godt:
I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned
Hvor komfortabel tror du sosialistene, kommunistene og sosialdemokratene føler seg når de må synge akkurat de ordene? 1. mai og "Internasjonalen" har siden begynnelsen vært merkedagen for arbeiderklassen og venstresiden. Det at folk på høyresiden faktisk jobber, det glemmer venstresiden virker det som. Og mens de synger, litt flaue, den eneste virkelige gode delen av sin kampsang... hva tenker de da?
I mot oss staten lover bøyes = staten er imot vanlige individer. Staten operer på egen hånd, og bryr seg ikke om "individet i gaten". Staten er et stort troll som terroriserer sine undersåtter. Tenk på det: uansett om du stemmer SV eller Frp, så betyr det ingenting så lenge du er fagorganisert. Med å betale medlemskontigenten din til LO så bidrar til pengebingen til Ap. Før kunne mange argumentere med at som medlem av NHO, så gikk det for det samme også hva du stemte, siden pengene gikk til Høyre... men nå har faktisk NHO og Høyre skilt lag på dette området, mens Ap og LO er nærmere enn noensinne.
Av skatter blir vi tynget ned = det sier seg selv at noe skatt må alle betale. Har du mer, bidrar du med mer. Men sånn systemet er i dag er det enklere og enklere for de rikeste å finne smutthull når skatten skal betales, mens en vanlig student eller arbeider ikke slipper unna. Tenk deg selv alle de offentlige ansatte som slipper unna når de svindler staten for flere hundretusen kroner. Tenk deg selv hvilken ydmykelse og straff den gjennomsnittelige nordmann opplever om vedkommende har krysset av feil eller oppgitt feil beløp i selvmeldingen. Jo høyere opp i systemet, jo mer slipper du unna med og jo lavere på rangstigen du er, jo verre er straffen. Og nå innser jeg at jeg høres ut som en radikaler, men det er jeg ikke. Det er ingen hemmelighet at Norge er et land som er så venstrestyrt at selv en svensk sosialdemokrat mener vi er den siste sovjetstat.
Når du ser Nyhetene i kveld vil du ikke se noen 1. mai-tog fra USA, Canada, Storbritannia eller Danmark. Men Cuba får du alltid se. Tilfeldig? Neppe.
Og mens vi er inne på den store, stygge staten: nylig kunne den amerikanske tankesmien The Heritage Foundation legge frem en heller interessant liste over hvilke land som har mest økonomisk frihet. Interessant siden styrtrike Norge ligger på 40. plass, en nedgang fra 30. plass på sist rangering. Norge har mindre økonomisk frihet, og mer statlig kontroll, enn land som Armenia, Botswana, Tsjekkia og Uruguay! Land som i årevis har hatt interne stridigheter kommer bedre ut på denne listen enn lille, frie og rike Norge!
Nei, jeg feirer ikke 1. mai, og det kommer jeg aldri til å gjøre. Det er ikke sånn at alle har fri heller: bare se på de kjære offentlige yrkene som venstresiden forsvarer hele tiden. Det er greit for de at sykepleiere og andre offentlige ansatte må jobbe også denne dagen - mens pampene i LO og Ap står på talerstolene og snakker om "mangfold", "velferd" og "arbeidernes rettigheter". Ironisk av LO å snakke om "mangfold", når de selv mener at alle helst bør stemme Ap, og at det kun er busemenn i Høyre og Frp. Selvmotsigende?
Jeg mener 1. mai bør avskaffes som fridag. Det er for mange fridager i mai, uansett. 17. mai er godkjent, men akkurat 1. mai ser jeg ikke vitsen med. Hvorfor skal 1. mai være en offentlig fridag, en merkedag, når både 8. mai og 7. juni dreier seg så mye mer om frihet enn det 1. mai noen gang vil?
Nei, jeg misbruker ikke det norske flagget på en dag som denne. Og jeg går ikke i noe tog, og hadde jeg hatt muligheten til å jobbe i dag så hadde jeg gladelig takket ja.
Og bare så det er sagt: dette er mine individuelle mening. Det er ikke sånn det er, det er bare sånn jeg tenker om det.
Og helt til slutt: er det ikke ironisk at uten 1. mai som offentlig merkedag så hadde vi sluppet unna den nasjonale fyllefesten som kalles "natt til 1. mai"? Og vi vet jo alle at venstresiden er helt imot all form for fyll, siden det er umulig å kjøpe en flaske vin etter kl. 18:00 i de store byene, og en boks øl etter kl. 20:00 i butikkene.
En eller annen klovn skrev en kommentar, og etterlot seg bare to bokstaver, (og IP-adresse), og jeg føler at kommentaren var så langt over streken at jeg slettet den. Jeg er motstander av sensur, men når man begynner å uttale seg om ting man ikke vet noe om og rett og slett beskylder noen, så mener jeg uansett at det ikke er verdt tid eller ressurser å svare. Nei, da skriver jeg heller et helt innlegg, og om du skal skrive flere ganger, så oppgi e-post-adressen din i det minste. Men jeg regner med du er omtrent 12 år, og da vet man ikke helt forskjell på det å være høflig og frekk, og hva som skikker seg å si å gjøre. Med mindre du er noen som kjenner meg eller situasjonen, (noe kommentaren ga klart uttrykk for at du ikke gjorde), så bør du ikke dikte dine egne grunner og årsaker for alt og ingenting. Det er uansett ikke sånn som du tror.
Og hva og hvem jeg skriver om på bloggen er vel opp til meg? Om du ikke liker det, så trenger du ikke å lese den!
Og uansett hva du sier: det er bedre med en hund på taket, enn en hund i magen!
Første turen hjem. Stolt far og mor viser frem yngstemann.
Ti år og det er tydelig at han er sønnen til en av sjefene i bilindustrien.
På sykkeltur i Frankrike.
Gifter seg som 22-åring med sin "high school sweetheart"
Unge og lykkelige småbarnsforeldre
Fem sønner blir det.
Dette humoristiske bildet, fra tiden i investeringsselskapet Bain Capital, er stadig blitt brukt av Demokratene i valgkampen. Men at Demokrater ikke har sans for humor er ikke noe nytt. Mitt var en av tre grunnleggere, og selskapet er i dag verdt over $66 milliarder.
I 1994 stiller han til valg som senator i Massachusetts - mot selveste Ted Kennedy. Dette blir det eneste valget hvor Kennedy faktisk må kjempe med nebb og klør for å holde på setet sitt, men han vinner. Til tross for nederlaget blir Mitt nå nevnt som en kommende stjerne i politikken.
OL i Salt Lake City er en katastrofe lenge før lekene skal begynne. Etter at ledelsen innrømmet å ha tatt imot bestikkelser kontakes Mitt som ny leder for lekene. Han snur opp ned på det hele, og lekene blir en stor suksess.
I 2003 stiller han som kandidat til vervet som guvernør i Massachusetts. Han vant valget, selv om Massachusetts er en delstat hvor rundt 70% ser på seg selv som Demokrater.
Romney prøver seg som presidentkandidat i Republikanernes primærvalg i 2008. Han vinner 11 delstater, tre flere enn Mike Huckabee, men må se seg kraftig slått av John McCain som vinner nominasjonen. Men på grunn av gode tall så blir han fremhevet som "front runner" i 2012, spesielt siden Huckabee annonserer at han ikke kommer til å stille.
Guttene har nå blitt voksne og stiftet egne familier. Hele tre av guttene har gjort som far, og gått på Harvard.
Fem sønner, fem svigerdøtre og 16 barnebarn.
Tommel opp! Mitt er sikret å bli den Republikanske kandidaten i 2012. Nå gjenstår det praktiske, valget av VP-kandidat og kampen om å få Obama ut av det Hvite Hus. Om alt går etter planen vil 20. januar neste år, Willard Mitt Romney, ta eden som gjør han til USAs 45. president.
Jeg må si jeg er overrasket over at ingen enda har skrevet "hun fortjener bedre" eller "endelig har det gått opp for henne at hun kan bedre" - eller noe annet. Selvsagt er det slike tanker jeg selv har tenkt, men først og fremst har tankene mine vært rundt Marita og jeg håper bare hun har det bra, og at alt går som hun har tenkt seg. Dette er hennes valg, og det må jeg respektere. Jeg prøver, men følelsen av at jeg har mislykkes er helt klart til stede. Jeg føler ikke noe annet en avsky overfor meg selv nå, og jeg skulle bare ønske alt var som det var før.
Jeg prøver å tenke positivt. Men min galgenhumor er enda til stede. Jeg sa til meg selv mens jeg var ute og gikk nå for en time siden: "hvis Romney taper valget også nå, da er det faen meg tidenes verste år". Jeg skrev helt i begynnelsen av året at 2011 ikke var så mye å skryte av. Nå vet jeg ikke med 2012... det begynte ganske så bra, men de siste to dagene har vært temmelig slitsomme.
Bare så det er sagt - grunner og årsaker vil jeg ikke gå i detalj på. Jeg regner med folk forstår det. Jeg takker også for alle meldinger jeg har fått. Jeg beklager at jeg ikke har skrevet så mye eller ikke svart med en gang, men jeg regner med alle forstår.
Paul R. Christie ble funnet død i ørkenen like utenfor Patagonia, Arizona den 26. april. Han ble bare 32 år. Det var ikke et vakkert syn, men det var ingen tvil at han hadde gjort jobben selv. Det var ikke mye ute i ørkenen da gamle Jasper fant Paul. Jasper hadde det med å tusle rundt i ørkenen, særlig tidlig på morgenen, og det var nettopp på denne morgenturen at han skimtet Pauls sorte Ford Mustang 1978-modell. Jasper tenkte nok at Paul hadde fått motorstopp på veien hjem, og tuslet bortover for å se om han så Paul. Og jo da, han fikk se Paul. Bildøren var åpen, og Jasper kikket inn. Jasper brukte ikke å ha med seg mobilen på disse morgenturene, mest fordi de fleste enda sov på denne tiden, og han likte stillheten. Han fant mobilen til Paul og ringte 911. Mens han sto der og ventet på politiet, kikket han seg rundt. Foruten Paul selv så han en flaske Peter Dawson Special ? med bare en siste skvett igjen. Jasper var glad i det brune vannet, men han tolket det slik at siden dette var bevis i en sak, så fikk han heller motstå fristelsen. Det var uansett bare en liten dråpe, tenkte han, men samtidig en liten dråpe er bedre enn ingen dråpe. Men å ta seg en støyt før klokken i det hele tatt var seks var kanskje i drøyeste laget, resonnerte han frem til. Det passet seg heller ikke at det luktet sprit av han når politiet kom. De kunne jo tro han selv hadde slått i hjel mannen som lå der på bakken. Nei, den fristelsen fikk han motstå.
Det tok rundt et kvarter før politibilen ankom åstedet. Jasper så det var en av ungguttene som kom ut av bilen i nypresset uniform og en hatt så ren at den trolig aldri hadde vært i bruk før. "Guttevalpen", Albert Rush, gikk mot Jasper. <Så hvor er han?> Jasper pekte bak Mustangen. <Det er ikke vakkert?,> kom det rolig fra munnen til den lille, eldre herren. <Nå har man jo aldri kunnet kalle Paul Christie for vakker før? jeg tror han er like stygg død som i live>. <Verre>, sa Jasper rolig. Albert gikk bort til der liket av Paul lå. Han kjente lukten av død mann og brennevin. Den var så sterk at han merket ikke den deilige duften som en varm vårdag i Arizona som oftest bringer. Han kjente kvalmen i det han så liket. Albert var ikke en erfaren politimann, og hadde kun sett to drap før. Første gangen kastet han opp på stedet. Det har han fått hørt om de siste to årene fra både kollegaer og ikke minst sheriffen. Den andre gangen klarte han å holde seg, og han skulle klare det nå igjen. Det å si at Paul var stygg mens han levde var en overdrivelse, men han var langt fra noen kjekk kar. Han sto rundt 1,75 på strømpelesten, noen få kilo ekstra plassert rundt omkring - for tynn til å være tjukk, og for tjukk til å være tynn som ordtaket sier - med ganske gjennomsnittelig trekk. Han hadde fantastisk hår, lysebrunt med noe som tydet på gråe striper. Når han var kortklipt så han nesten litt rar ut, men når han hadde litt lugg og lengde så det faktisk ikke så ille ut det håret hans. På alle mulige måter var han gjennomsnittelig, og i den store sammenhengen skilte han seg ikke ut utseendemessig.
Albert sa ikke stort da han så liket, han gikk over til bilen sin og fant fram politiradioen. <Ring sjefen. Vi har funnet Paul Christie. Han er død.>
Jasper sto og spyttet skråtobakk, og var så uheldig at han traff skoen til Albert mens de sto og ventet på at sheriffen skulle komme. Det er en regel som sier at man ikke kontakter sheriffen mellom 22:00-08:00 med mindre det er minst et lik til stede. Selv om klokken nå nærmet seg åtte, var det uansett et lik til stede så guttevalpen hadde gjort som han hadde blitt instruert til å gjøre.
Sheriff Tommy Banks ankom fem på åtte. Sheriff Banks var litt under 1,85, og i midten av femtiårene. Han hadde et ansikt som kan kalles steinansikt. Ryktene sa at sist noen så henvisning til følelser i ansiktsutrykket hans var da han giftet seg ? og det var 31 år siden. Men det gjaldt ansiktsutrykk, som person var han godt likt og han behandlet alle sine politimenn med den samme respekt han selv forventet. Han var alltid rolig, men å si at han var i godt humør var virkelig en overdrivelse. Han henvendte seg først til Jasper. <Din gamle ape>, sa han helt anonymt og rett frem. Om det var humoristisk ment eller nedlatende kunne ingen vite. <Så du fant denne Christie?> Jasper nikket. Sheriff Banks så plutselig flekken av skråtobakk på skoen til Albert. <Hvem faen har driti på skoen din?>. Både Albert og Jasper ble helt satt ut. Her ligger liket til en helt vanlig mann som mest sannsynelig tok sitt eget liv, og sheriffen vitset om skråtobakk på skoen? Det sa litt om hva slags mann sheriff Banks var. <Liket er her>, sa Albert noe distrahert av den forrige kommentaren til Banks.
Uansett hva man måtte mene om ansiktsuttrykkene til sheriffen så var det ingen tvil om at han viste betydelig motvilje i form av synet han så. Det var rett og slett motbydelig.
<Så den unge herr Christie stakk revolveren i munnen, snudd opp ned for å si det slik, spente hanen og skjøt seg selv oppover?>. Mer trengte ikke han å si. <Kulen gikk opp i hjernen og han fyrte seg fra sans og samling?>. Det var et retorisk spørsmål. Jasper og Albert visste dette allerede. <Men da er saken avsluttet>.
Den gamle mannen så plutselig spørrende på steinansiktet. <Men hvorfor?>, sa han, i nærmest tro kopi av sheriff Banks uttrykk. <Hvorfor skulle en ellers helt vanlig mann, med en god utdannelse og familie ville begå selvdrap?> Sheriff Banks så på han. <Det er et enkelt svar på ditt komplekse spørsmål?>. Han viste sine sanne farger for første gang på 31 år og sa det som enhver opplyst leser forstår: <Et liv uten henne er ikke noe liv. Da hun forlot han, forlot han psykisk denne verden. Han gjorde det eneste naturlige.>.
Det er så vondt... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler virkelig ikke at det er noe som er verdt å leve for lenger. Jeg savner henne så utrolig mye.
Jeg fortjente henne ikke, og nå er det virkelig ikke mer igjen.
Egentlig skulle dette være et innlegg lignende "Du vet du er student..", men siden politikk og spesielt jeg er så subjektivt, (i det minste når det kommer til det feltet), så får det heller handle om meg, og ikke hvordan det generelt er med folk som er litt opptatt av politikk.
Jeg vet jeg er litt opptatt av politikk siden det jeg bruker som motivasjonsbilde er dette:
...når de fleste bøkene jeg har er biografier enten om eller av politikere:
...når jeg har dette bildet hengende på veggen - uansett hvor jeg bor:
...når jeg ønsker å tatovere dette symbolet på overarmen:
...og at når jeg snakker engelsk bruker jeg aldri ordet "donkey" om esler, men heller "ass" fordi det er så passende:
...og de to styggeste tingene jeg kan se er er:
...til vanlig sliter jeg meg å komme meg opp om morgenen for å gå på forelesning, men du kan banne på om det har vært primærvalg en natt så våkner jeg før kl. 07:00 og analyserer resultat for resultat.
Ble du forøvrig overrasket over å høre at favorittfargen min er blå?
Til slutt: for de som tror jeg liker alle Republikanere... det stemmer ikke. Det er en del jeg har har sterke aversjoner mot, men en Republikaner skulle jeg ønske aldri ble nevnt for noen. She-who-must-not-be-named, you ask?
Det har vært litt syting og surmuling de siste par dagene. Det kom snikende på lørdag, søndag var det bare daffing, mandag ble det skole og stress men i går kveld begynte det å ta seg til igjen. Først var det å snakke litt med Marita. Det er rart det der, men bare noen få ord fra henne kan gjøre mirakler. Jeg innser at jeg verdens heldigste mann som har en sånn skjønn kjæreste. Jeg setter så uendelig pris på henne, og hun betyr alt for meg. Bare noen få ord fra henne får meg til å smile, og jeg kan ikke få sagt det nok hvor utrolig glad jeg er i henne, og hvor heldig jeg er for at hun er kjæresten min.
Man må bare bli glad i ei så utrolig flott, sjarmerende, snill og god jente som det Marita er. Hun er en solstråle og gledespreder, og om noen enda klarer å lese nå uten å ha fått sukkersjokk eller lignende så er det ganske så imponerende ;)
Etter nok en slitsom natt med søvn, (mye grubling også i natt, men fokuset var noe endret over på det positive denne natten), var det opp og stå. En god nyhet kommer sjelden alene, og det var med stor glede, (men selvsagt ingen overraskelse), å lese at Mitt Romney hadde vunnet alle dem fem primærvalgene som var i natt:
Colorado - 1) Romney (67,4%), 2) Paul (13,5%), 3) Gingrich (10,3%), 4) Santorum (som offisielt har trukket seg fikk 6,9%)
Rhode Island - 1) Romney (63,2%), 2) Paul (23,9%), 3) Gingrich (6,1%), 4) Gingrich (5,7%)^
*) selv om han hadde trukket seg så gjorde han det bra her, mye på grunn av dette er hans hjemstat, men siden han visste han ikke ville få førsteplassen her trakk seg med "æren" i behold som det så fint heter.
^) i Rhode Island var det også mulig å stemme på Buddy Roemer, som trakk seg for to måneder siden, han fikk 0,3% av stemmene, samt at 0,9% stemte blankt.
Og som alle vet, så er alle gode ting tre: jeg fikk endelig igjen tilbakemeldingen jeg skrev like etter påske og ikke bare var den godkjent, den fikk ros for å være godt skrevet og trengte bare litt mer drøfting samt litt mer utfyllende tekst rundt et par ting, så jeg må si jeg er veldig fornøyd. Samme det at det beynte å regne i dag, jeg er i meget godt humør!
Ja, hva skal man si? Solen skinner, jeg har verdens flotteste kjæreste, det er primærvalg i fem delstater i dag, (og alle vet at det er kun en offisiell affære fordi vi vet hvem vinneren er), og enda så sitter jeg her og undrerer meg på livets mange mysterier.
Det er tanken på at jeg er mindre intelligent... eller rett og slett dum. Jeg har den følelsen av at alle er så mye glupere, smartere og flinkere enn meg. Kanskje har det med skolearbeid å gjøre at jeg tenker slik. Jeg lurer på om det finnes en pille man kan ta for å øke IQ'en? For om det gikk an så burde jeg stå som nummer to i den køen, (hun som trodde Germany var hovedstaden i Tyskland fra Paradise burde stå foran meg). Det er jo en ting, som jeg skrev i forrige innlegg, at man ikke kan gjøre stort med det trynet man har, men hva med hjernen? Er du ikke så smart, så seiler du på utseende ditt, (og blogg.no har mange bevis på at dette fungerer). Men om du ikke er så attraktiv så kan du i det minste leve på det faktum av at du har hjerne og kunnskaper, (dette må være den eneste grunnen til at Newt Gingrich har hatt så mange koner og elskerinner) - men hva om man føler at man kommer til kort med både utseende og med kunnskaper?
Det er ikke enkelt når du ser deg selv i speilet og misliker det du ser. Særlig når den ene tingen du misliker aller mest er relativt vanskelig å fornadre på. Jeg snakker om trynet mitt. Ikke det at jeg har stort hode, det har jeg egentlig blitt noe jeg kan kødde om, men akkurat det med hvordan ansiktet ser ut, øynene, munnen og ansiktet generelt sett... det er noe som gjør at jeg misliker hvordan jeg selv ser ut.
Det at jeg har fått høre at jeg er stygg har satt seg fast. Jeg vet selvtilliten kan trenes opp, og det er jo mitt hovedmål for dette året, og få bedre selvtillit, finne positive ting med meg selv og bli mindre selvkritisk. Jeg har brukt alt for mange år på å rakke ned på meg selv, og jeg bør gjøre noe med det. Etter at jeg ble sammen med Marita så vet jeg at jeg må jobbe mer med meg selv også for hun fortjener ikke å være sammen med en som bare driver å rakke ned på seg selv og dermed blir i dårlig humør.
Jeg prøver faktisk hver eneste dag å bli bedre med selvtilliten og å like meg selv. Men det er en kamp. Når man har en dag når man ikke føler seg spesielt bra, kommer alt det negative på en gang. Jeg vet jeg må jobbe med meg selv skal jeg bli bedre, og jeg prøver. Jeg tror jeg har vært flinkere også her på bloggen med å syte mindre. Har i allefall ikke fått noen tilbakemeldinger på det.
Kanskje jeg sammenligner meg for mye med andre? En utpreget individualist som hele tiden sammenligner seg selv med andre er vel en stor selvmotsigelse, men der til... jeg er veldig selvmotsigende.
Jeg skulle ønske jeg var kul, jeg. Sånn som Richard Burton - han var kul.
Ivan Drønnesund er liksom ikke like kul som Richard Burton. Men litt kul kunne han kanskje vært om han hadde litt bedre selvtillit og ikke følte seg så veldig kjedelig og ensidig.
Nok syting, jeg legger meg og håper morgendagen blir bedre :)
Jeg merker jeg ble noe provosert av toppsaken i VG nå om at franksmenne trolig tar farvel med Sarkozy. Samtidig skrives det varmt om sosialistens kandidat François Hollande, (en mann som mener alle - milliardærer så vel som fattige studenter - bør betale enda mer skatt), og om hans ufyselige partikollega Dominique Strauss-Kahn - mannen som løper naken etter stuepiker på fancy hoteeller i USA. Jeg må si jeg husker valgkampen i Frankrike i 2007, og hvordan den norske pressen fremhevet sosialistenes kandidat Segolène Royal som den perfekt kandidat - og Sarkozy som nærmest korrupt. Resultatet ble uansett at Sarkozy vant trygt og selv om perioden hans har vært turbulent, så er det ingen tvil om at han er den kandidaten som er best egnet til å styre Frankrike videre. Oppslutningen er derimot varierende, men å gå så bastant ut å si at han taper før valgdagsmplingene er klare må VG være forsiktig med, uansett hvor mye de ønsker å se konservative Sarkozy tape, og sosialisten Hollande vinne.
Ellers skriver norsk presse mest om Eva Joly, som er presidentkandidat for de grønne, men med en meningsmålinger på 2% så regner jeg med at norske Joly ikke er noe nærmere "tronen". Joly er en naturvernsosialist, og er ikke på langt nær så populær i Frankrike som det vi nordmenn tror - men siden hun tilhører den rette siden og er norsk så hauses hun opp i media. Det bor over 65 millioner mennesker i Frankrike - med en støtte fra 2% av den stemmeberettigede befolkning er det nok ikke mange stemmer hun får.
Som vanlig blir det skrevet mye om Frankrikes tredje største parti, Front National - det sosialkonservative, nasjonalistiske anti-EU partiet som Jean-Marie Le Pen ledet i nesten 40 år. For første gang går partiet på valg uten Le Pen som leder og presidentkandidat - men fortsatt med en leder ved navn Le Pen, nemlig hans yngste datter Marine Le Pen. Som de fleste nok har fått med seg hadde noen tagget ned en valgplakat med Marine og skrevet Madame Breivik ved siden av henne. Angrep på partier til høyre er helt ok, men ser vi noen angrep på venstresiden? Ikke i norsk presse.
Franke presidentvalg fungerer slik at alle presidentkandidater stiller til valg i en første runde, og de to som fikk flest stemmer stiller på nytt noen uker senere hvor en endelig kandidat blir valgt. I år er det ti kandidater som stiller nå i dag, mens de to med flest stemmer stiller mot hverandre igjen 6. mai, når en endelig vinner kåres. Som forventet er det konservative Sarkozy og sosialisten Hollande som trolig blir topp to, og møter hverandre igjen til omkamp om to uker. Da blir det opp til de som stemte på Le Pen, Joly, Jean-Luc Melechon og de andre kandidatene om å velge hvilken de helst vil støtte av Sarkozy og Hollande.
Og bare for å gjøre det klart: min stemme hadde gått til Sarkozy.
Amerikanerne er gode på å sette sammen navnene til kjendispar: Brangelina, TomKat, Bennifer (dette ble brukt om Jennifer Lopez og Ben Affleck, og når det ble slutt mellom de så ble det igjen tatt i bruk når Ben giftet seg med Jennifer Garner), Filliam H. Muffman (Felicity Huffman/William H. Macy) - og flere kommer jeg ikke på. Det er andre som Dick & Liz, Posh & Becks, (men disse er jo alle britiske). I Norge er det bare Haakon og Mette-Marit som har et slikt kallenavn, (kronprinsparet), men det er jo flere som burde få et navn. Hva med HenFri?
Etter å ha gjennomgått de beste sangene fra The Beatles skrevet av hver enkelt Beatle, samt samarbeid mellom Lennon-McCartney, er det dermed naturlig med oppfølgeren: de beste sololåtene til hver enkelt Beatle.
John Lennon - Imagine (1971)
John Lennon var en hykler. Han var styrtrik og skrev en sang om et Utopi der ingen hadde noen eiendeler. Det er den kyniske kritikken man kan rette mot John, og da har jeg gjort det før noen andre påpeker det. Lennons solokarriere var bare ti år lang, og endte med drapet på han i 1980. Han rakk å utgi sju album, (fire produsert av Phil Spector), og for de fleste er både sangen og albumet Imagine selve høydepunktet. Jeg må selvsagt få nevne "Mother", "Happy Xmas (War Is Over)", "Woman Is the Nigger of the World" og hans cover av "Stand By Me" også... tenk så mye vakker musikk denne mannen kunne gitt oss om han fikk leve lenger.
Paul McCartney - No More Lonely Nights (1984)
Mange vil nok si at det var Paul som hadde, det vil si har, den beste post-Beatleskarrieren, rent kommersielt sett. Først i bandet Wings, så som soloartist. 22 album, 8 live og 3 greatest hits har det blitt til nå, samt nesten 100 singler(!) - mange perler, og noen helt grusomme, (ja, jeg ser på deg, Paul og Stevie Wonders fjollete "Ebony and Ivory"). "No More Lonely Nights" er en skikelig sviske, som spiller på alle de rette strengene og som ble skrevet til Pauls tullefilm Give My Regards to Broad Street. Andre perler fra Paul etter The Beatles: "Uncle Albert/Admiral Halsey" (med Linda), "My Love", "Live and Let Die", "Band on the Run", "Silly Love Songs" og "Maybe I'm Amazed" (alle med Wings), "Spies Like Us", "From a Lover to a Friend", "Freedom" og "Dance Tonight".
George Harrison - The Ballad of Sir Frankie Crisp (Let It Roll) (1970)
Mens de var The Beatles mener jeg Paul skrev de beste sangene. Etter at de ble oppløst mente jeg George skrev de beste, og jeg mener også at George hadde den beste karrieren post-Beatles. Hans soloalbum "All Things Must Pass" fra 1970, produsert av Phil Spector, er et av de aller beste albumene som er laget. Platen er full av mesterverk, nei, den er et mesterverk, og nettopp på grunn av det så glemmer mange hvor genial Harrison var i ettertid. Alt han ikke fikk ut i The Beatles kom i dette albumet, (en trippel-LP, faktisk), og de fleste glemmer de ti andre platene han ga ut, og de mange prosjektene, (Traveling Wilburys, HandMade Films), han var med i. Jeg valgte en mer obskur favoritt fra George, men det bare for å vise hans enorme talent. Et talent som også rommet: "My Sweet Lord", "What Is Life?", "Bangla Desh", "Dark Horse", "All Those Years Ago" (skrevet til John like etter at han ble drept), "Dream Away", "Got My Mind Set on You", "When We Was Fab", "Cheer Down" samt Traveling Wilburys-låtene "Handle with Care" og "End of the Line". George var også produsent for en rekke filmer, deriblant Life of Brian, The Long Good Friday, Time Bandits, Mona Lisa, Withnail and I, Five Corners og Lock, Stock and Two Smoking Barrels, samt mange andre. George, som var yngst i The Beatles, døde av lungekreft 29-11-01, 58 år gammel. Jeg husker jeg gråt store deler av den dagen, mens jeg spilte "My Sweet Lord" om igjen og om igjen, (på kassett!).
Ringo Starr - Photograph (1973)
I et band med tre fantastiske sangere var Ringo alltid "the odd man out". Men selv om han ikke var en fantastisk sanger, så var han god, mener jeg. Blant The Beatles-sangene han fremførte er "Act Naturally", "Yellow Submarine", "With a Little Help from My Friends" og hans egen "Octopus's Garden" blant de jeg ofte spiller om igjen og om igjen. "Photograph" er en av hans mest elskede sanger fra solokarrieren, skrevet sammen med George, og ble en #1-hit i statene. Ringo har per dags dato gitt ut 16 album, og hele 10 live-albums, og har gjort stor suksess med sine live-opptredner sammen med hans All-Starr Band de siste tjue- (pluss) årene. Ringo hadde også en viss karriere som skuespiller, og kan sees i en rekke filmer som Candy, (som også har Marlon Brando, Richard Burton og Walter Matthau på rollelisten), The Magic Christian, (herlig swinging London-film der Peter Sellers og Ringo er far og sønn), 200 Motels, (regi: Frank Zappa), That'll Be the Day, Son of Dracula, Liztomania, (regi: Ken Russell), Caveman, (så dårlig at alle må se den), Give My Regards to Broad Street, (tullefilmen av Paul) og Water (med Michael Caine som motspiller og George som produsent). Blant Ringos solosanger kan jeg ellers anbefale "It Don't Come Easy", "You're Sixteen", "Only You", "No No Song", "Liverpool 8", hans duett med Buck Owens "Act Naturally"... men aller mest vil jeg anbefale det fantastiske live-albumet "Live at Soundstage", hvor Ringo fremfører både sine sanger fra The Beatles-tiden og solo. Et must.
(Og om du kjøper "Live at Soundstage" så husk også å kjøpe "Imagine" av John, "Wild Honey Pie" av Paul og selvsagt "All Things Must Pass" av George. Sistnevnte er best på kassett).
Jeg er enda ikke 30 år, men planene for fremtiden er mange. Skuespiller i enten film eller på teater, en jobb i UD og statsrådposten som utenriksminister, skrive bok og gi ut plate og lage en prisbelønnet dokumentar om Carl I. Hagen... jo, ambisjonene er der, og vi får se hvordan det går.
Tankene på hvilken rolle jeg kunne fått, enten på film eller scene, er mange. Jeg har her valgt ut to roller jeg mener jeg kunne tolket bra, men hvilken hadde vært den jeg hadde gjort best, etter din mening?
Richard Burton (1925-1984) - fysikken stemmer, og selv om Burton var sosialist, (som flyttet til Sveits fordi han følte britene tok for mye i skatt!), så har jeg alltid beundret mannen og vært fascinert over hans rolletolkninger og privatliv. Burton elsket to ting: kvinner og brennevin. Han giftet seg fem ganger, (to ganger med Liz Taylor), og han drakk to liter Vodka om dagen, (og angivelig røykte han rundt 60 sigaretter daglig). Så at han døde i en alder av 58 år er vel kanskje ikke overraskende, men han fikk levd livet og nøt store suksess. Han slet med helseproblemer fra ung alder, insomnia og et dårlig kne, og mange mener at det var grunnen til hans voldsomme alkoholforbruk. Han hadde et voldsom temperament, noe historiene om forholdet til Liz Taylor er fulle av. Angivelig, siden det ikke var mer brennevin i huset så drakk han opp parfymen til sin kone - så det sier jo litt. Men Burton var en kjærlig far, tok vare på de rundt seg, (hans eldre bror var psykisk utviklingshemmet og han hadde et dårlig forhold til sin far - minner det deg om noen?), og han elsket kvinner med korte bein og dobbelthake - i følge han selv.
Minneverdig scene jeg gjør: Burton, dritings og søvnløs, sitter og forteller Liz hvor høyt han elsker henne, og bryter ut i gråt.
Orson Welles (1915-1985) - jeg er fortsatt litt sure på de som lagde Me and Orson Welles fordi de ikke valgte meg til å tolke den unge Orson. Christian McKay, virkelig? Liev Schreiber var en fantastisk Orson i fjernsynsfilmen RKO 281, og Vincent D'Onofrio var mer en overbevisende, (selv om han ble dubbet av the Brain), i Ed Wood. Så jeg blir nok den naturlige tredjepersonen som hadde spilt Orson. Egentlig så kan jeg spille Orson under 40, men om jeg får fat-suit, kan jeg nok tolke hans eldre dager også. Stemmen har jeg øvd meg på siden jeg var 12 år, så den kan jeg, og ellers å røyke sigar, drikke brunt brennevin og ha dårlig selvtillit takler jeg nok allerede. En ting som alltid har fascinert meg med Orson er at han var så forut for sin tid. Produsenter ville ikke jobbe med han fordi filmene hans var så "vanskelige", han brukte teknikker ingen hadde hørt om før og han våget å begynne sin først film med hovedpersonens dødsfall - noe som var uhørt for 70 år siden.
Minneverdig scene jeg gjør: Orson skjeller ut Gregg Toland, og hugger hull i gulvet slik at kameraet kan filme skoene til Orson og Joseph Cotten.
Totalt meningsløst sikkert, men jeg gjør det allikevel. Her er fire skuespillere som jeg har sansen for, som jeg regner med at alle kjenner til. Bare si hvem du liker best av mennene og kvinnene. Dette gjelder talent og ikke utseende, bare så det er sagt!
Josh Brolin vs. Christoph Waltz
Anne Hathaway vs. Natalie Portman
Jeg stemmer på Christoph Waltz og Anne Hathaway, men jeg presiserer at alle fire er skuespillere jeg har stor sans for. Hva med deg?
Det er en evig kamp. Hvem var den beste i The Beatles, og ingen svarer Ringo, men vi alle vet at Ringo er den som hadde minst ego og den eneste som hadde kontakt med alle tre også etter at gruppen ble oppløst. Men nå skal jeg ta en titt på The Beatles og velge ut de beste sangene hver enkelt Beatle skrev. Ser du på en Beatles-plate vil du finne ut at de fleste sangene ble skrevet av Lennon/McCartney. Dette er løgn. Det var veldig få sanger Lennon og McCartney faktisk skrev sammen, men de inngikk en avtale tidlig om at de bare skulle bruke dette siden det var de som skrev sangene. Senere begynte jo George å skrive, ja til og med Ringo skrev to sanger alene, men dette vet alle. De fleste sangene George skrev var jo utorlig gode, og han hadde den beste solokarrieren mener jeg, men det skal vi ikke diskutere nå. Her er uansett mine valg for beste individuelle bidrag fra hver enkelt Beatle.
John Lennon - Help! (1965)
Mye kan sies om venstreradikale Lennon. At han har ble drept som 40-åring har selvsagt gjort han enda mer myteomspunnet, men i bunn og grunn var han bare en vanlig gutt, med en tragisk barndom som vokste opp og ble verdens største popstjerne og aktivist. Og han skrev en rekke perler, både for The Beatles og som soloartist. "Help!" er blitt stemplet som en gladlåt - fordi den blir fremført slik, men teksten er trist, desperat og full av frustrasjon. Mange har senere covret denne sangen og fremført den som den såre balladen den egentlig er, men kanskje er det nettopp det som gjør The Beatles sin versjon så genial. Trist ord fremført med glede?
Paul McCartney - Let It Be (1970)
Måtte jeg på død og liv skrive en liste om mine absolutt favorittsanger så hadde "Let It Be" blitt plassert nesten helt på toppen. Dette er noe av det vakreste som har blitt utgitt på plate, og så nydelig skrevet og fremført av Sir Paul. Kjærlighet, liv, død, Bibelen og The Beatles, ingen tema er for store for Macca, og han gjør det på en så utmerket måte. Noen vil kanskje si dette er mer enn McCartney-låt enn en Beatles-låt, men da sier jeg: det var vel poenget med denne listen også!
George Harrison - While My Guitar Gentley Weeps (1968)
Ingen var mer "innestengt" i The Beatles enn George: Lennon og McCartney var sjefene, Ringo var klovnen mens George var den stille og rolige typen som satt i hjørnet. Han begynte å skrive sanger og ta opp konkurransen med Lennon/McCartney, men fikk liksom aldri helt den "komponistrollen", (var John og Paul sjalu?). I likhet med "Let It Be" er det mye ved "While My Guitar..." som minner om solo-George og ikke The Beatles. Han fikk med seg kompisen Eric Clapton i studio, og den dag i dag ser jeg mange som referer til akkurat denne som en Harrison-låt, og ikke en Beatles-låt. Den er vakker, fengende og har du først hørt den, glemmer du den aldri. Det må sies det var vanskelig å velge en Harrison-låt: av politiske grunner kunne jeg sagt "Taxman", av romantiske grunnen kunne jeg sagt "Something" og fordi det har vært sol i dag kunne jeg si "Here Comes the Sun". Men "While My Guitar..." er den som føles mest som Georges sang, akkurat som man føler at "Let It Be" er den som høres mest ut som Paul sin.
Ringo Starr - Octopus's Garden (1969)
Ringo skrev bare to sanger alene mens han var i The Beatles, og da var valget lett. "Don't Pass Me By" er ikke ille, men den blekner helt i forhold til denne gladsangen. Det er mer som en oppfølger av "Yellow Submarine", (skrevet av Paul, men fremført av Ringo), med mye glede og mye sjø. Jeg kjenner faktisk sjølukten når jeg hører den... og man blir jo i godt humør av Ringo! Jeg tror det at Ringo nok er den mest sympatiske av gutta, og ikke bare fordi han har en fortid som alkoholiker.
John Lennon & Paul McCartney - A Day in the Life (1967)
Selv om de fleste sangene John og Paul skrev sammen var i begynnelsen, kom deres beste samarbeid mot slutten. Det begynte som en sang som John bare fikk halvferdig, og i frustrasjonen ga han den halvferdige sangen til Paul. Paul skrev noen linjer om barndommen sin, skolen og smugrøyking, samt komponerte en liten trudelutt på piano, og vips - så hadde de en sang. Sånn sett er dette en ganske absurd låt, to forskjellige sanger mikset sammen til en, men det er helt klart et samarbeid mellom John og Paul, deres ulike visjoner på musikk. I tillegg må det nevnes at sangen er siste spor på albumet "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", og akkurat i den sammenhengen blir den helt perfekt. Så det så!
Jeg ser at det er noen individer som leser denne bloggen og jeg vil gjerne høre deres synspukter på tre ting.
I) Hvorfor leser du nettopp min blogg, og hvor ofte er du innom?
II) Er det noe du savner på bloggen, eller noe jeg burde blogge mindre om, (når det gjelder Marita og Mitt så kommer de til å bli omtalt både mye og ofte fremover, så akkurat de forblir uansett hva)?
III) Hvordan vil du beskrive bloggen min til noen som aldri har lest den?
Nå føler jeg meg selvsagt veldig narsissistisk, men det får heller være.
Noen mente at headeren min var rotete. Jeg er meget fornøyd med den siden jeg lagde den i Paint på fire minutter.
Jeg ser at alle blogger om mr. Breivik om dagen, og jeg satt selv fascinert foran fjernsynsskjermen i går og så på rettsaken. Det er kanskje en morbid fascinasjon for ondskap som gjør at jeg vil se, og ikke minst høre, hva terroristen gjør og sier, men jeg vet jeg ikke er den eneste som tenker slik. Det slo meg i går hvor "vanlig" han ser ut. Han ser ut som hvilken som helst vestkantgutt på rundt 30 år, med en overraskende feminin stemme. At fyren sitter og smiler og koser seg forstår jeg jo. Han lever gratis på staten nå, med all den luksus han trenger. Også har han jo jobb også - skribent som han så fint kaller seg. Hans kommentarer og utspill i retten får meg virkelig til å tro på forsvarer Geir Lippestads kommentar om at ABB har en ganske så forvrengt syn på verden og lever helt klart i en helt annen verden enn det vi andre gjør.
Men vet dere hva jeg først og fremst tenker på når det gjelder Breivik? Jeg har ikke lest alle blogger det siste døgnet, eller siden 22. juli, som har skrevet om Breivik, men jeg reagerer på at ingen påpeker det åpenbare: det går en Breivik ute blant oss! Han har fått nytt navn og bosted og dette kommer til å skje med Breivik også.
Du kan nevne Vidkun Quisling og Henry Oliver Rinnan, men la oss huske at Norge var i krig da. Tenker vi på massemordere i Norge i fredstid er det kun to navn jeg tenker på: Anders Behring Breivik og Arnfinn Nesset. Jeg regner med det er disse to de fleste tenker på også. Nesset ble dømt til 21 års fengsel for drapet på 22 mennesker, (og hvem vet hvor mange han virkelig drepte), og etter å ha sonet fra seg fikk Nesset nytt navn og bosted. Hvordan han ser ut per dags dato er ikke godt å si, han er over 75 år og har ikke vært i offentligheten siden han ble dømt, men faktum er at han lever og går fritt rundt i Norge. At han lever på staten er direkte ufyselig å tenke på, men nå får staten også ta vare på Breivik. Breivik blir dømt, men hvilken straff han får vet vi ikke enda. Men han blir straffet, og faren er stor for at han blir løslatt. Da får sikkert også han nytt navn og bosted, og kan gå fritt som sitt medmenneske Nesset.
De fleste vet hva jeg mener om sosialiststaten Norge, men det er temmelig sært at sosialistene og sosialdemokratene som var Breiviks mål blir de som nå sørger for å "passe på" Breivik i fremtiden.
Om noen blir fornærmet eller irritert nå så har jeg i det minste gjort denne dagen verdifull for meg selv.
I) Jeg er antikommunist, men det betyr ikke at jeg og alle antikommunister er like.
II) En tynn/slank dame er som en datamaskin uten Internett, (og cellulitter og strekkmerker er sexy!).
III) Hvorfor er det så få som studerer? Om jeg klarer det, så klarer vel alle det!
IV) Ungdom på trygd er patetisk.
V) Uten Jackie Gleason hadde vi ikke hatt Fred Flintstone og uten han hadde vi ikke hatt Homer Simpson og uten han hadde vi ikke hatt Doug Heffernan og uten han hadde vi ikke hatt Peter Griffin og uten han hadde vi ikke hatt... osv, osv, osv.
I likhet med meg at Marita har bursdag først den ene måneden, og jeg den neste, så har også Mitt og Ann Romney det slik. Mitt hadde bursdag den 12. mars, mens det i dag er Ann som fyller år.
Før vi alle legger oss og gjør oss klar til en ny uke må vi minne oss på de viktige ting. Her er et visdomsord jeg fant på nettet i går som jeg mener bør deles med alt og alle:
Velkommen til min blogg. Dette er mitt sted, men du er hjertlig velkommen til å delta. Jeg skriver om det jeg liker best: det popkulturelle, mine tanker når det gjelder film, kjendiser, musikk, og politikk, samt et og annet om mitt liv og hverdag. Jeg er politisk blå, konservativ, og en sterk tilhenger av GOP i USA.
Var det noe du lurte på, så send en melding, eller skriv din mening som kommentar på innlegg.
Og sist, men ikke minst: Spam er noe svineri! Prøver du deg på noe spam her så kan du risikere å bli utlevert til Nord-Korea.
Kommentarer, ris, ros og annet kan sendes til rightwing_frp@hotmail.com
When Character Was King
